© LIV Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as

Trykk: Livonia Print, LitauenPapir: G print 115 gSats: Candara 11/17

Omslagsdesign: jummel designstudioSatt av: jummel designstudio

ISBN: 978 82 8330 053 6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller inngåtte avtaler om kopiering.

Trollridderen

En bok av Barbro Skifjell og Bent H. Gjone

2015

BARN/UNGDOM

5

TROLLODOMMEN

For lenge, lenge siden, langt tilbake i tid, ble det i Seljord utkjempet, en stor og voldsom strid.Stedet som fra før hadde slik godhet, lys og varme,ble nå erstattet av et hat, av ondskap og av harme.Vikingene kom, trodde ikke det de så! Drage! Små og store troll! Drep alle sammen nå!

Stakkars, stakkars trollene, de prøvde da å flykte,men vikingene var så mye verre enn sitt rykte.Ingen skulle skånes, alle sammen måtte dø,dragen kjempet tappert, men begynte snart å blø.Trollene og dragen hadde alltid levd i fred, og hadde ikke våpen å slå tilbake med.

Ut i vannet, ned i dypet, dragen den var fri, men for de stakkars trollene var livet snart forbi.Da, plutselig fra fjellet hørtes tordenlyd og skrall,det var trollheksa som våknet, hun hadde fått et kall.Alle troll hun endret, fra å være kjøtt og bein,en forbannelse hun ropte, nå ble alle troll til stein!

Vikingene rømte, trodde gudene var vrede,sikker på at Tor med hammeren virkelig var til stede.En pakt ble inngått senere av de samme menn, at de aldri, noen gang, skulle nevne troll igjen.Ingen røpet noen sinne hva de hadde sett,alt de hadde opplevd, de fortrengte, rett og slett.

Slik gikk det til at trollene så brått ble revet vekk,fordi de var så annerledes, ble de møtt med skrekk.Men hvis det virkelig fantes troll, hvor ble så disse av?Forsvant de inn i dype skoger, dro de ut på hav?Kan de være rundt oss uten at vi vet de lever?Vil vi en gang få bevis på at de eksisterer?

6

7

Kapittel 1

På sommerferie til Seljord

– Kommer du, Herman? Mamma ropte. – Ja da, kommer snart, kan nesten ikke vente! Det siste mumlet han irritert. Herman festet posen med gummistøvler til ryggsekken og puttet kniven han hadde fått av faren sin i en av sidelommene. – Ikke glem fiskestangen nå da, den står innerst i skapet ditt. Han gadd ikke svare! – Hvordan kunne hun tro at han kunne glemme stanga? Fiske var det enes-te han gledet seg til å gjøre der oppe. Han tenkte på kameratene sine som skulle til både Spania og Hellas, Mathias helt til USA. Herman derimot, skulle gå lange, kjedelige turer med mamma og pappa i langt vekk i stan. Han var nesten på gråten, ikke fordi han var lei seg, men veldig sint. – Er vi snart fremme? – Du kjenner deg vel igjen nå? Seljordvannet på din venstre side! Faren kikket i speilet. – Rakk du ikke å klippe deg før vi dro? Du har jo blitt så langhåret! De store, brune øynene i baksetet stirret hardt tilbake i speilet. – Har ikke tenkt å klippe meg, skal spare til langt hår! – Det mener du vel ikke, det er bare jenter som har langt hår. – Er det vel ikke! Du har i hvert fall ikke peiling! – Så så, han skal klippe seg før skolen begynner. Moren snudde seg mot Herman og smilte. – Synes det er så utrolig at du snakker om meg og ikke til meg!

8

Herman ristet på hodet. – Ikke se så gretten ut da. Skal jeg fortelle om sjøormen kanskje? Faren skjønte at det var best å skifte tema. – Skjerp deg, du er bare så teit! – Det var visst en som hadde sett den for et par uker siden leste jeg i avisen. – For en dust! Herman satte på ipoden igjen, la hodet inntil vinduet og lukket øynene. Fjellgården Solglimt lå i en dal nedenfor Skorvefjell som het Kivledalen. Gården bestod av et veldig gammelt hus, et nytt hus med både innlagt vann og strøm, et stabbur og en låve. Skorvefjell var nesten 1400 meter høyt og Herman syntes fjellet liknet en vulkan. Man kunne se og høre både bekker og fosser. De hadde sett både rev og rådyr flere ganger.

9

– Endelig fremme, er det ikke vakkert? Mamma så utover enga. Det var blomster i alle farger. Herman hadde en egen mappe full av flatklemte blomster som han plukket da han var yngre. I mappen var både det norske og det latinske navnet skrevet under hver plante. For eksempel het Blåklokke Campanula rotundifolia. I dag var blomsten slett ikke blå, men hvit med brune kanter. Herman kunne ikke fatte at han gadd å drive på med dette. – Jeg er sulten, hva skal vi spise? – Opp med humøret, vi kan grille pølser hvis du oppfører deg pent. – Morsom eller? Det kan dere i så fall gjøre for dere selv, for jeg gidder ikke. Har vi grandis? – Ja, men det kan du bare glemme hvis du fortsetter å være så sur. – Det er lett for dere å si, dere som faktisk vil være her! Hva skal jeg finne på her oppe i ødemarka? Dere tvinger meg med uten å spørre hva jeg vil! – Du er 12 år og vi bestemmer noen år til, dermed basta! Herman visste at det ikke hjalp å protestere mer, så han tok ipoden og for-svant inn på soverommet. Han satte proppene i ørene, skrudde opp volumet og la seg i senga. Endelig fikk han fred fra masete foreldre. – Det er mat! Han skvatt til når han hørte stemmen til mamma. Han hadde holdt på å sovne. Det ble ikke pizza denne gangen.

Resten av kvelden var Herman på rommet sitt. Han sendte flere sms til kame-rater, mest om hvor gørrkjedelig alt var. Det verste av alt var at X-boxen måtte bli igjen hjemme. Foreldrene ville at han skulle ha en spillefri ferie. – Helt utrolig, tenkte han for seg selv. De er så gammeldagse at jeg snart spyr! De bryr seg bare om seg selv og tar aldri hensyn til hva jeg mener. Han spilte noen spill på mobilen før han slukket lyset.

10

Kapittel 2

Møte med trollungen Hasse

Herman bråvåknet. – Hva var den lyden? – Et kaldt gufs blåste over ansiktet. Der dunket det igjen. Han fikk summet seg og skjønte at det var vinduet som slo hardt mot karmen. Herman hoppet ut av senga og gikk tre raske skritt over det kalde gulvet. Da den siste hempa kom på plass i vinduet, la han merke til noe som leet seg i steingarden. – Var det en rotte? Hmm, nei, denne var brun med hvitt bryst. Selv om han frøys måtte han sjekke dyreboka. Sola hadde ennå ikke vist seg, den lå og ventet bak noen store, hvite skyer. Vel under dyna igjen, fant han den på side 78, en røyskatt. Han skulle lese om den i morgen, nå var han alt for trøtt. Det siste han tenkte på før han sovnet igjen var alle shortsene han hadde pakket. Kanskje han burde ha tatt med vinterklær i stedet?

Herman stod ikke opp før klokken halv elleve og foreldrene var ferdig med frokosten for lengst. – Sovet godt? Pappa lente seg til kjøkkenbenken og så spørrende bort på Herman som ikke svarte, men så demonstrativt ned i dyreboka. – Hallo, er det noen hjemme, du kan vel svare meg? – Slapp av da, jeg sitter og leser, så slutt og mas!

11

– Hva leser du om da? Har du blitt interessert i dyr, eller? Faren tok seg litt mer kaffe og satte seg ned ved bordet. – Nei, ikke spesielt men vi har en røyskatt i steingarden vår. – Tuller du eller, røyskatt. Hvordan vet du det? – Jeg så den utenfor vinduet mitt og her er den! Herman dyttet boka bort til pappa. – Heidi, kom og se, vi har besøk. Mamma kom inn fra verandaen og stod som et spørsmålstegn på kjøkken-golvet. – Se her! Pappa vinket henne til seg. – Å, så søt da! Hva skal vi kalle den? Herman himlet med øynene. – Vi har en del å gjøre i dag og du må gjerne hjelpe til. Pappa tok en god slurk av kaffen. – Jo flere, jo raskere, sa mamma, og kikket bort på Herman. – Jeg har bestemt meg for å fiske. Han var fortsatt irritert, så det var ikke lett å si ja til noe nå. Ellers ville han foreslått å klippe plenen, for det syntes han faktisk var litt kult. – Skulle heller vært hjemme. Det er jo så kaldt oppi denne dalen og ingen-ting å finne på. – Ja, vi er jo på fjellet, men det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær. Faren tok en ny slurk av kaffen. – Er ikke fem år lenger altså. Kanskje det er på tide å behandle meg som en ungdom? Det er ikke kjekt å gå med tjukke klær om sommeren! – Det hjelper så fort vinden stilner og sola kommer frem. Da blir det varmt, så det er bare å ta på shorts med en gang. Herman svarte ikke, men fylte flaska si med vann. – Tar med denne kvikklunsjen, jeg! Han marsjerte ut døra og hørte ikke at moren sa at det er lov å spørre først. Fiskestanga stod inntil veggen utenfor og han gravde etter mark bak låven. Det var ikke mange spadetakene før boksen var full av store, fete mark som

12

buktet seg i alle retninger. Han tok med seg en bøtte som fisken skulle fraktes levende hjem i. Et gammelt svømmebasseng gjorde nytten som akvarium.

Herman gikk langs bekken. Det var blitt varmt nå. Han hadde heldigvis hørt på moren, og tatt på seg shorts og t-skjorte. Han stanset ved sin faste plass for å kaste stein. Den lille elvebredden han stod på, var dekket av utallige steiner, akkurat passe store og flate for å få til et perfekt kast. Sola skinte ned gjennom tretoppene, videre ned i bekken og fikk vannet til å glitre som tusenvis av diamanter. Innsekter fløy lavt over bekken i alle retninger, og hadde flaks som ikke endte i magen til en sulten ørret.

Det var slett ikke meningen å skremme fossekallen. En stein holdt på å treffe fuglen som fløy forskrekket av gårde. Den landet på en stokk som lå helt stille, høyere oppe i bekkefaret. Herman kunne puste lettet ut og fortsatte videre de siste meterne oppover til en kulp som lå innunder en foss. Endelig tilbake på yndlingsplassen sin, satte Herman fra seg bøtta og gjorde seg klar til å ta imot dagens fangst. Det blankpolerte svaberget neden-for fossen var helt perfekt både til å fiske og bade fra. Det var herlig å få av seg joggesko og sokker og kjenne det varme fjellet under føttene. Herman visste at ørreten likte seg godt i kulpen og nå kastet han duppen uti. Den forsvant nedover med strømmen. Nå var det bare å trekke snøret sakte inn og håpe på napp. Det pleide ikke å ta så lang tid.

SPLÆSJ!

Herman skvatt og rygget flere skritt bakover. Hva i all verden var det? Kunne det være en fisk, i så fall måtte den være enorm? Prøvde noen å nar-re han med å kaste en stor stein i fossen? Herman så seg rundt, men ingen var å se. Det ville være lett å snike seg innpå ham, for bruset fra fossen overdøvet alle andre lyder. Nok en gang kikket han seg rundt, denne gangen litt nervøs, men ingen bevegelse var å skimte.

13

– Dere er oppdaget, så bare kom frem! Herman ropte så høyt han bare kunne. Fortsatt ingen reak-sjon. Redselen ble ikke mindre av at det røsket så kraftig i fiskestanga at den glapp ut av hen-dene hans. Herman reagerte lynkjapt, slang seg fremover, landet på magen og rakk bare så vidt å få tak i stanga, som var på full fart ut i strømmen. En ting var i alle fall sikkert; dette var ikke noe fisk. Herman dro instinktivt snøret fort inn og løsnet bremsen på fiskesnella for at det ikke skulle ryke. Kunne det være en bever eller kanskje et annet dyr som ved et uhell hadde falt i vannet? Da ville det i så fall drukne!

Nå sveivet han så fort at det skreik i snella. Det hjalp lite, for snøret dro seg bare lenger og lenger ut. Med et voldsomt plask, etterfulgt av et høyt skrik som fikk hårene til å reise seg, dukket det plutselig opp en merkelig skapning av vannet. Vannspruten stod til alle kanter og det var da armer og ben han så midt i alt virvaret! Aldri i sitt liv hadde han sett maken. Var det et lite menneske? Igjen nappet det voldsomt i stanga. Det var ikke tvil om at skapningen satt fast på kroken. Nå var den på full fart nedover elva. Herman reagerte lynraskt og la på sprang etter byttet. Han prøvde å sveive inn snøret, men det var ikke så lett å gjøre flere ting samtidig. – Au, au, au! Å løpe barbent på grus og skarpe steiner var slett ikke godt, men han had-de ikke tid til å gjøre noe med det nå. Herman kunne ikke lenger se skapningen. Det som befant seg på kroken hadde tydeligvis stoppet helt opp, for nå dro det ikke mer i snøret. Han gikk sak-te og sveivet inn, uten å vite hva som ventet i andre enden. Der, mellom to steiner, lå den lille skapningen på magen med ansiktet ned, helt stille. Bena lå halvveis ut i vannet. Den hadde da hale? Herman måtte vasse den siste meteren og det var bare så vidt han ikke falt på de glatte steinene. Svetten rant fra pannen og bena skalv av en blanding av frykt og utmattelse. Jo da, visst var det en hale! Tankene fløy igjennom hodet.

14

15

Hva i all verden var det? Drømte han? – Er du død? Herman bøyde seg over vesenet. Denne snudde seg brått, reiste seg og kikket rett på Herman, som ble stå-ende helt stiv av skrekk. Foran ham stod en liten skapning med en diger nese, store øyne og noen spisse, rare ører. Han var klissvåt og masse svart hår stod til alle kanter. Herman, som fortsatt var i sjokk, klarte ikke å få frem en eneste lyd. Han ville løpe, men bena nektet. Det lille krapylet begynte å hyle så høyt at Her-man måtte holde seg for ørene. Vesenet kavet og bykset, tårene rant ikke stille som hos mennesker, men nærmest sprutet ut av øynene hans. Da kroken ennå satt godt fast i buksa, kom ikke krapylet seg av flekken. Herman skjønte at han måtte gjøre noe for å roe ned den vesle skapningen. – Slapp av, du kommer ikke noe vei på den måten, ropte han så høyt han kunne. – Slapp av, ja det kan du si, det! Det er jeg som sitter på kroken og du skal sikkert drepe meg? Hjeeeeelp! Stemmen var lys og skrikende. – Kan du snakke? Hvem er du? Drepe deg? Jeg? – Jeg er Hasse og jeg har et kjempestort problem, for nå har jeg brutt den strengeste loven, som sier at man aldri skal vise seg for et menneske. Mamma og pappa sier at menneskene dreper trollunger, hjeeelp! Den satte i å skrike igjen, men ikke så høyt denne gangen. – Slapp av, jeg skal ikke gjøre deg noe. Troll du liksom, særlig at de finnes? Herman tok seg til hodet. Dette kunne ikke være mulig! − Dersom troll ikke finnes, hva er jeg da? Trollungen hadde roet seg, men satt og hikstet etter all skrikingen. – Glem det, fortell meg heller hvordan du havnet i vannet? – Jeg visste ikke at det var mennesker her og du kom så brått på meg. – Ja, jeg går stille for ikke å skremme fisken. – Jeg satt på skråfjellet ovenfor fossen, sitter alltid der og tørker meg etter å ha badet. Da du kom forandret jeg meg til en stein, uten å tenke på at fjellet var så bratt at jeg ville rulle ned i vannet. – Hæ, kan du bli til en stein?

16

– Ja, raskere enn du kan blunke, men hva vil Trollmor og Trollfar si? Kanskje jeg får fjellarrest i mange år? – Fjellarrest? – Ja, vi bor jo i fjellet og en av de verste straffene vi kan få er å ikke slippe ut for å se lyset på flere år. Igjen sprutet det tårer fra de store, mørke øynene, og Herman fikk rent vondt av den lille trollungen. – Så dere er flere som bor i fjellet? – Selvfølgelig. Hvor skulle jeg ellers bo? – Men ingen har jo sett dere, har aldri hørt om dere heller, kun i eventyr? – Det er jo fordi vi blir til stein så fort mennesker er i nærheten. Men glem det! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er så redd, så redd? Herman visste ikke hva han skulle svare, han gikk rett og slett tom for ord. – Hva var det du sa du het? – Hasse! – Ikke hørt før, ganske kult navn i grunn? – Ja, tenk så er det ganske kult, selv om det kun er kallenavnet mitt. Mitt fulle navn er: Nøtt fra Hasseltre falt til Stein og Molte ned. – Det går jo ikke an, det er ikke noe navn! – Ikke noe navn du liksom, så sant mine foreldre heter Stein og Molte er jeg og blir Nøtt fra Hasseltre, falt til Stein og Molte ned, dermed basta, men du kan også få lov til å kalle meg Hasse. Men nok om det. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg er så redd så redd! – Redd? Du trenger ikke frykte meg, jeg skal ikke gjøre deg noe! – Er vel ikke redd for deg, men hva som venter meg når jeg kommer hjem. Jeg har tross alt brutt lov nummer en, aldri å ha kontakt med mennesker! Her-man kunne tydelig se at trollungen var engstelig. Blikket hans flakket nervøst fra den ene til den andre siden. Øynene virket dobbelt så store. Herman bøyde seg ned i bekken og tok litt vann i ansiktet. Han måtte finne på noe, og det fort! – Bare gå hjem du, jeg skal ikke sladre, de ville ikke trodd meg uansett! Ingen trenger å få vite at vi har møtt hverandre, er ikke det ok da? – Mener du virkelig det? Det skal jeg i så fall aldri glemme, tusen takk! Hjel-

17

per du meg med å få bort denne fæle, livsfarlige dingsen? Fiskekroken satt fast i buksebaken på en grå, fillete selebukse som var alt-for kort på bena. Etter mye om og men, fikk han lirket ut kroken, og før Herman rakk å blunke var trollungen borte. Det var ikke før han var på vei tilbake til kulpen, at han kjente hvor kald og sår han var på bena. Steiner hadde rispet opp ankelen hans og etterlatt små kutt.

Vel fremme ved utgangspunktet, satte han seg ned på fjellet. Helt tappet for krefter ble han der en stund, og tenkte på hva han hadde opplevd. Herman følte seg kvalm og uvel da han omsider tok fiskestangen og tuslet hjem. – Har du sett et spøkelse eller, du er jo helt hvit i ansiktet? Moren satt ved kjøkkenbordet med penn og papirer. Det lange svarte håret hadde hun samlet i en knute bak på hodet med en stor spenne med sommer-fugler på. Hun lente seg bakover på stolen så denne vippet. – Nei da, er bare tørst. Tar du ned et glass til meg? Han stod midt på golvet og tenkte med seg selv at han skulle sagt at han bare hadde truffet et troll, men da hadde hun jo trodd at han var blitt helt gal. – Retter du prøver, eller? Du lovet at du ikke skulle ta med deg jobben. Du har brutt dealen! Han var ennå litt skjelven i stemmen. – Hør nå her, det ikke noe å ta så på vei for. Dessuten heter det avtale og ikke deal, vi bor i Norge, det vet du vel? – Ikke prøv å lure deg unna! Du lyver, det er det du gjør og jeg fikk ikke lov til å ta med meg X-boxen! Moren reiste seg og stilte seg foran Herman. Hun så ganske så ung ut i ola- shorts og stripete t-skjorte. Moren kikket på ham med store, brune unnskyld-ende øyne. – Ok, jeg innrømmer at jeg har brutt avtalen. Må rette disse eksamensop-pgavene og jeg rakk ikke alle før vi dro. Kan du tilgi meg, please? – Det heter ikke please, men unnskyld, vi bor i Norge vet du! Hermans mamma het Heidi og jobbet på en videregående skole i Larvik. Hun underviste i norsk og engelsk og det irriterte Herman hver gang hun rettet på språket hans, noe som hendte ganske ofte. Selv om hun var godt likt, måtte

18

Herman innrømme for seg selv at han ikke ønsket henne som lærer. – Vær så snill da, ikke vær så irritert. Se her, jeg skal fylle et glass vann til deg. Hun gav ham glasset og satte seg ved bordet igjen. Han drakk alt sammen. – Jeg går ut og klipper plenen. Klokka hadde blitt åtte og det var sen middag. Herman satt og pirket i maten. Det hjalp ikke at det var pannekaker, for tankene var helt andre steder. – Så synd at du ikke fikk noe fisk da! Sånn blir det når ikke pappsen er med, vet du. Han så spørrende på Herman. Ja, du skulle bare visst hva jeg fikk på kro-ken, mumlet han for seg selv. – Du ser ikke helt bra ut, er det noe i veien? – Herman er sint fordi jeg retter prøver, og det har han all grunn til, men jeg har sagt unnskyld, og mer kan jeg ikke gjøre! – Hun lovte! Herman så oppgitt bort på faren. – Ta med deg en pannekake ut til røyskatten, den er sikkert sulten! Faren reiste seg og begynte å dekke av bordet, samtidig som han skulte bort på moren. Han tok pannekaken og på vei ut hørte han faren si at moren burde ha sagt fra at hun hadde med seg oppgavene.

Herman slang fra seg go-biten i steinrøysa der røyskatten hadde vært. Etterpå gikk han på rommet sitt, slang seg på senga og stirret opp i taket. Møtet med Hasse fløy igjennom hodet hans. Ingen i hele verden visste at troll eksisterte, det var han helt sikker på. Klokka rakk ikke å passere ni før han forsvant inn i drømmeland og møtte trollungen Hasse igjen.

19

Kapittel 3

Tyritrollet

– Hva var det? Herman dro gardina forsiktig til side og der satt røyskatten og skrapte ivrig på veggen utenfor. – Slutt med det der! Den la hodet på skakke og kikket opp på Herman. Merkelig at den ikke er redd? Han strakk seg ut av vinduet og veivet med armene. – Svisj, av sted med deg! Røyskatten løp mot steingarden. Nesten fremme, snudde den og pilte til-bake til veggen, der den igjen la hodet på skakke og så opp på Herman. – Sef, du prøver å fortelle meg noe, hmm! Kommer ut snart! Herman løp ut på kjøkkenet i bare boxeren.

– Sovet godt? Foreldrene satt ved kjøkkenbordet. – Røyskatten var på vinduet mitt og den virker helt tam. – Kanskje den vil leke med deg? Faren lo og kikket bort på moren. – Like teit som vanlig. Du er bare så dustete, dere skjønner jo ingenting! – Så så, det er vel lov å spøke litt med deg. Ikke bli så fort sinna! Sett deg ned og ta deg en skive, jeg kan godt smøre en til deg? − Ok da!

20

Faren reiste seg, og skallet hodet opp i lyskronen over kjøkkenbordet. – Au! Hva skal vi med den lampa etter? Han tok seg til hodet. – Sånn går det når du er nesten to meter høy. Lampa er det ikke noe galt med, få se! Du blør vel ikke? – Nei da, går bra, og du Herman, trenger ikke sitte der og le! – Sorry, så bare så komisk ut. Tom, som faren het, jobbet som snekker. De brune nevene som skar opp brødet vitnet om en mann som jobbet mye ute. – Vær så god. Han satte en tallerken med to skiver foran Herman. – Leverpostei, har ikke lyst på det! – Så smør selv, din surpomp! Faren ristet oppgitt på hodet. Moren reiste seg. – Han får bare være sur. Kom, la oss ta med kaffen og sette oss ut! – Ja, please, stikk! De voksne hørte heldigvis ikke den kommentaren, for de var allerede ute av døren.

Foreldrene satt på en benk inntil gamle huset. Det var her sola sendte sine første stråler og det var deilig å kjenne varmen fra husveggen de satt inntil. Øynene var lukket bak solbrillene og slik satt de og nøt lyden fra humla som kom flygende og satte seg på prestekragen i blomsterbedet. Herman så sitt snitt til å snike seg rundt husveggen uten å bli sett, han ville kikke etter røyskatten. Han klatret opp på steingarden utenfor soveromsvin-duet sitt. – Det var jammen på tide! – Han kjente igjen stemmen med en gang. Det var trollungen. Hasse stod på andre siden av steingarden. – Det kan ikke være mulig! Herman hoppet ned på den andre siden. Hasse så litt annerledes ut nå som han var tørr i håret. Det var bustet og stod til alle kanter, hodet virket så mye

21

større. Ellers var han liten av vekst, mye mindre enn Herman. – Hva gjør du her? Mamma og pappa kan komme når som helst! Han pratet med lav stemme, samtidig som han strakk seg og kikket etter foreldrene. – Slapp av, jeg har full kontroll her blant alle steinene. Jeg kan føle men-nesker på mils avstand. – Hva vil du meg? – Jeg må prate med deg! Trollungen gikk frem og tilbake og var utålmodig. Han virket tydelig spent. Nå stilte han seg rett foran Herman, og kikket opp på ham med store øyne. – Tror du ikke Falk sladret på meg? Mamma og pappa vet alt sammen og jeg er i en skikkelig trollknipe! – Hva er det du snakker om? Falk, hvem er det? – Fossekallen du kastet stein på, vel. Den så alt sammen og flakset rett hjem og sladret. Nå må du og jeg opp til Tyritrollet, ellers får jeg trollstraff! – Være med deg og en fossekall som heter Falk? Er du helt gal, eller? – Nei, tenk så er jeg ikke det. Du skjønner det at fossekallene Ørn og Falk holder til der du pleier å fiske. De får med seg alt som skjer og er noen ordent-lige sladrekaller! – Kan du snakke med fugler? – Klart det. Jeg kan snakke med alle dyr både til lands og vanns. – Snakker du med røyskatten også? – Selvfølgelig. Røystein stiller alltid opp for meg når jeg trenger hjelp og det til tross for at den er både gammel og treig. – Synes den er veldig rask, jeg! – Rask? Den er den tregeste røyskatten i hele dalen! Hasse slo seg på knærne og lo den merkeligste latteren Herman noen gang hadde hørt. Det minte ham om skjærene som alltid ertet Simba, katten hans. – Hysj, noen kan høre deg! Som lyn fra klar himmel forandret Hasse seg til en stein, og før Herman rakk å reagere, dukket faren opp. – Hvem prater du med?

22

– Den steinen der! Herman pekte på den grå, store, som egentlig var Hasse. – Slutt og tull! Har du sett noe til røyskatten eller? – Nei, og det får jeg ikke heller så lenge du står her! – Kutt ut nå. Kan du ikke komme opp til oss da? – Ok, kommer snart. Gå da! Den brune skikkelsen i blå adidasshorts forsvant rundt hushjørnet og før Herman rakk å blunke var Hasse der igjen. – Som sagt, du må være med meg til Tyritrollet og det i dag! Du kan møte meg ved dammen etterpå. – Aldri i verden! Jeg vil ikke møte flere troll, jeg skulle aldri møtt deg heller! – Du må hjelpe meg. Tyritrollet er det eldste, snilleste og klokeste troll på jord, og er den eneste som kan få meg ut av denne knipa. Du må bli med! – Du kan gå alene! – Jeg kan ikke det, skjønner du. Tyritrollet har sagt til mor og far at du må bli med siden du reddet meg fra å drukne, og vi må gjøre som han sier! – Jeg må ikke gjøre som han sier, nei. Jeg blir ikke med til det trollmon-steret! – Nei vel, da kaster jeg stein på bilen til faren din! Hasse bøyde seg ned og løftet opp en stor stein. – Skjerp deg. Du kan ikke kaste stein på bilen. – Kan jeg vel. Håper jeg ikke treffer mora di i hodet. Herman skjønte at han ikke hadde noe valg. – Ok, jeg har skjønt pointet. Gå i forveien, møter deg ved dammen snart. Trollungen løp ned langs steingarden og forsvant inn i skogen.

– Jeg drar og fisker! – Allerede nå? Trodde du skulle holde oss med litt selskap. Etterpå skal vi ned til sentrum for å handle, du blir vel med? – Nei, jeg har lyst til å fiske! – Ja vel, vi kan vel ikke tvinge deg. Lov oss at du blir i litt bedre humør da! Moren lettet på solbrillene og kikket spørrende på ham. – Kutt ut da!

23

Han tok fiskestanga som stod inntil veggen og tuslet i vei. Det gikk sakte oppover. Han hadde mange tanker i hodet og var litt redd. Trollungen stod på toppen av stien og ventet. – Skal si det tok tid. Du er ikke blant de raskeste får en si! − Din frekkas! Tror du jeg gidder å anstrenge meg for din skyld? Og hvor er egentlig dette monsteret hen? – For det første så er han ikke noe monster, og for det andre så sitter han oppe i åsen der. Hasse pekte mot en ås høyere opp. – Er det langt? – Vanligvis tar det en halv time, men med farta di, tar det nok litt lenger tid. Han hadde lyst å fly på den frekke trollungen, men lot det være. – Kanskje jeg ikke er så rask som deg, men jeg er i alle fall mye større og ser normal ut! Hasse gikk foran, og til tross for at Herman prøvde å småløpe, tok det ikke lange tiden før han ble hengende etter. Stien de gikk på, var nesten gjengrodd med noen sølepytter her og der. Herman kunne tydelig se dyrespor på bakken, så det var nok et dyretråkk de fulgte. Det var tungt å gå. Han syntes det var merkelig at Hasse gikk så langt utenom søla. Var han så redd for å bli møkkete? – Vent da! – Trollungen som ikke fantes det minste sliten, stoppet opp. – Du er jo helt rød i ansiktet. Er du syk? – Tenk så er jeg ikke det nei, men det er vel lov å bli sliten? Og hva med deg forresten? Redd for å få litt søle på beina? – He! Det skulle tatt seg ut om vi la igjen trollspor etter oss, og sliten, sier du, hva er det? – Hvis du ikke vet det så trenger du ikke vite det heller, det er uansett urett-ferdig at du går fortere på de korte stumpene der. Herman kikket ned på bena til Hasse. – Bedre med korte stumper enn lange pinner! Nå skal vi til høyre her!

De gikk vekk fra stien. Hasse stoppet ved en fururot og begynte å grave inn-under denne med bare fingrene.

24

– Hva gjør du? – Jeg må ha med tyri til Tyritrollet, det er det beste han vet! – Tyri, hva er det? Hasse forklarte at tyri var en slags tjære som ble dannet i fururota, og som Tyritrollet elsket å tygge. Herman kunne kjenne en ny lukt. Det duftet faktisk ganske godt, uten at han helt kunne forklare hva det minnet om. Jo, det luktet kanskje som tjære? De fortsatte enda lenger inn i skogen. Lyden av søleskvulp og grener som knakk, ble med ett erstattet av et voldsomt fuglekvitter som kom fra alle kanter. Her-man tittet oppover mot tretoppene men kunne ikke se en eneste fugl, før en Nøtteskrike kom skrikende av full hals rett over han. Herman skvatt og dukket seg kjapt ned. Nå ble det helt stille i skogen. Hadde Nøtteskrika kommandert de andre til å tie stille? Hasse løftet armen opp og knyttet neven etter fuglen. – Slutt å tro at du eier skogen, din skrikefant! Herman kunne ikke vært mer enig, for den skrek jammen stygt! De kom til en åpning i den gamle granskogen. Langt, grått skjegg hang fra trærne og sola skinte på de mosegrodde steinene på bakken. Den grønne mo-sen var myk og deilig, men veldig tung å gå på. Hasse stoppet opp foran en stor stein. Et par sekunder senere stilte Her-man seg foran trollungen i protest. – Orker ikke gå en meter til! Han var sliten og tørst, og halvtimen hadde blitt til en time. – Slapp av, nå er vi fremme. – Fremme, det er jo ingen her? Han så spørrende ned på Hasse som bukket dypt. – Skjerp deg, du trenger ikke bukke for meg! – Hysj! Jeg bukker vel ikke for deg, se bak deg! Herman kjente nakkehårene reise seg. Kroppen ble helt stiv, men han klar-te til slutt å snu seg forsiktig. Synet av trollet var så sjokkerende at han ikke fikk frem et eneste ord. Det var det største hodet han noen gang hadde sett. Øynene så ut som to svarte hull, nesa var som en diger kålrot med masse vorter og de to tennene som

25

stakk ut på den ene siden av munnen var brunsvarte. Håret var grått, langt og bustet, med mose som stakk ut både her og der. Herman klarte fortsatt ikke å lee seg, men stod på stedet hvil. Trollet var så stygt at det var reint vondt å se på det. Hasse derimot, hadde nå stilt seg med bøyd hode, rett foran den gamle. – Kjære Tyritrollet, du vet jo hvorfor vi er her og jeg håper du kan hjelpe oss ut av denne vanskelige situasjonen. Jeg er så fryktelig lei meg! – Det håper jeg du er, for du har satt oss alle i en forferdelig trollknipe. Vi som aldri før har vært i kontakt med mennesker! Stemmen til trollet var dyp og streng, noe som gjorde at Herman ikke ble mindre engstelig. – Du må ikke være redd, Herman, jeg skal ikke gjøre deg noe! Trollet så ned på ham. – Du har reddet Hasse, og ingen av oss vil gjøre deg noe vondt, kan du skjønne. Herman klarte fortsatt hverken å se opp eller prate. – Vi har en gammel troll-lovbok, og i den står det mange lover som vi troll må forholde oss til. Noen av dem, må jeg nok innrømme at vi aldri trodde vi ville få bruk for. Blant annet lov nummer 12. I den står det at hvis et menneske red-der et troll, skal dette mennesket ta del i trollenes verden. Tyritrollet rakk fram den store handa si og dyttet forsiktig bort i Herman som fremdeles var livredd. – Jeg måtte bare kjenne hvordan det er å ta på et menneske. Slett ikke så ille! I morgen klokken elleve mennesketid kommer Fort Hjort og henter dere. Den vil frakte dere til trollheksa på Spådomsnuten, og hos henne vil dere få nøk-kelen til trollverdenen. – Må jeg? Nå fikk han endelig sagt noe, selv om stemmen skalv. – Du må nok det, vesle menneskebarn. Jeg sender henne beskjed om at dere kommer. Tyritrollet plukket opp et lønneblad, trakk pusten, blåste forsik-tig på bladet og sa:

26

27

Jeg puster de ord jeg gjerne vil si, langt inn i bladet der skal de få bli. Der skal de ligge godt bevart, helt til det lyder tydelig og klart. Trollord som kan lokke skriften fram, skrift ingen annen enn troll tyde kan.

– Det er dette som heter at det går troll i ord. – Nå ligger meldingen trygt bevart i bladet, hvisket Hasse til Herman. Tyritrollet laget en rar, skrikende lyd og med ett dukket det opp to ravner. De fløy i ring over tretoppene, før den ene stupte ned, tok bladet i nebbet og fløy av gårde. De kunne høre ravnene skrike og skråle lenge etter at de var ute av syne. De het visst Fly og Flaks. Tyritrollet begynte å bevege overkroppen sin fram og tilbake. – Jeg må bare huske litt for å huske alt. Har du husket alt, Hasse? – Ja, jeg tror det. – Er du helt sikker? Du har vel ikke glemt å gi meg noe? – Jo, selvfølgelig, du skal jo ha denne. Hasse la tyrien i hånda til trollet. – Har hatt denne alt for lenge, tvi! Trollet spyttet ut en svart klyse med gammel tyri og plasserte den ferske innunder den svære overleppa. – Mmmmm, dette var noe annet, tusen takk! Husk nå å møte presis i mor-gen, adjø og avsted med dere. Like rask som han hadde kommet til syne, ble han igjen til en stor, mose-grodd stein.

– Hallo der, våkn opp! Hasse veivet hendene foran det bleke ansiktet til Herman. Det gikk et rykk gjennom kroppen til den livredde gutten, som endelig fikk hentet seg inn igjen. – Kom, vi stikker! – Herman dyttet Hasse foran seg.

28

De løp hele veien ned igjen, uten å si et eneste ord. Sliten og andpusten, satte Herman seg ned på bakken. Det samme gjorde Hasse som ikke merket anstrengelsene i det hele tatt. Han kikket bort på Herman. – Går det bra? – Og det tør du å spørre om! Hele livet mitt er snudd på hodet! Det er utrolig at jeg i det hele tatt lever! Jeg nekter å treffe flere av dere! Hekser og troll, det er jo kun i eventyr! Hva vil dere meg egentlig? – Så så, ro deg ned da! Vi er ikke farlige! Det er dere mennesker som er det! Vi kan takke trollheksa for at vi i det hele tatt lever. Dere prøvde å ta livet av oss. – Hva snakker du om? – Heksa gjorde trollene om til stein for å skjule seg for menneskene. – Har jeg aldri hørt om! Hvem var det som prøvde å drepe dere? – Noen gærne mennesker med hjelmer og horn på hodet! – Er det vikingene du snakker om? – Vet ikke hvem de var, men det skjedde i alle fall for veldig lenge siden. Alt står skrevet i trollboka! – Ok, så skjedde det kanskje, men alle mennesker er jo ikke farlige av den grunn. Vikingene levde jo for over tusen år siden! – Ikke vet jeg. Du er det første mennesket jeg har møtt, og du virker jo grei nok! Da blir du med til trollheksa? – Absolutt ikke! Jeg vet hvor Spådomsnuten ligger, nesten på toppen av Skorvefjell. Der er det farlige stup på flere hundre meter, rett ned. Jeg skal ikke møte flere troll, og slett ingen heks. Forsvinn, jeg har fått nok av deg! – Vi må gjøre som Tyritrollet sier, hvis ikke kan det gå galt for oss begge. Jeg er også redd. Hasse tok hendene foran ansiktet og satte i å skrike. – Slutt med den grininga! Hvordan har du tenkt at vi skal komme oss til top-pen? – Jeg visste at jeg kunne stole på deg. Trollungen slang seg rundt halsen til Herman. – Æsj, hva er det du driver med? Hold opp med det der! Herman dyttet Hasse vekk. – Jeg ble bare så glad! Blir aldri du det?

29

– Jo da, men ikke av deg! Igjen, hvordan skal vi komme oss til toppen? – Fort Hjort skal frakte oss. – Fort Hjort, hvem er det? – Det er den raskeste kronhjorten i hele Kivledalen, og den vil ta oss dit på under en time. – Og det tror du jeg blir med på? – Selvfølgelig! Du kan få sitte foran og holde deg fast i geviret. Ingen faller av Fort Hjort, den har full kontroll! Vi sees i morgen klokken elleve, ikke kom for sent, på gjensyn! – Jeg vil ikke ... Han rakk ikke å si noe mer! Hasse var allerede på vei fra stein til stein over bekken, og forsvant nå inn blant trærne. Herman hentet fiskestanga og gikk sakte hjemover. Tankene svirret. – Ri på en hjort? Jeg som aldri har sittet på en hest en gang! Skrekk og gru! Han skjøv tanken bort, orket ikke å tenke mer på det. Klokken var passert tre da han kom hjem. Foreldrene bar inn varer fra bilen. – Fått noe fisk? – Nei, men det nappet, så jeg prøver igjen i morgen. – Det var i grunn bra, for du har jo ikke gjort i stand bassenget? – Vet det. Jeg skal gjøre det etterpå. – Fint, men du får vente med å fiske til en annen dag. I morgen skal vi på tur i fjellet. – Glem det! Jeg skal fiske, dere kan gå! – Nå må du skjerpe deg. Du kan ikke få viljen din hele tiden. I morgen skal vi på tur alle sammen, dermed basta! – Hva er det med ham om dagen? Jeg er så lei av måten han snakker til oss på! Moren ristet oppgitt på hodet. – Gi ham litt tid, han hadde jo ikke lyst til å reise hit. – Nei, men han kan jammen skjerpe seg litt! – Enig i det, men tur blir det i morgen, uansett! Det siste ropte faren høyt.

30

Herman gikk sint inn i stua, slo på tv’en og satte seg i stresslessen. Hvordan skulle han komme seg unna denne knipa? Han var sliten, men zappingen fikk ham på litt andre tanker. Kvelden gikk og natta kom. Det viste seg at hjelpen skulle komme fra uventet hold.

Vil du lese resten?

‘Trollridderen’ bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.livforlag.no